mandag 9. februar 2015

Støvblåsing

I flere måneder har jeg gått med planer om å skrive et siste blogginnlegg, et som setter et punktum for bloggen og forklarer hvorfor. Klisjeen om at tiden ikke strekker til er selvsagt tema, godt krydret med forklaringer på hva som har spist opp tiden og overskuddet som ble brukt på blogging i gamle dager. Må nesten skrive gamle dager, det er veldig lenge siden bloggskriving var noe jeg brukte tid på flere ganger i uken. Det legger seg tykke lag med støv på bloggetastaturet mellom hver gang, det holder ikke å blåse på det for å finne tilbake til gammel form.


På et trendseminar for en del år siden, sikkert mer enn fire, fortalte en trendforsker at blogg som medium var dødt og borte innen tre år. I hvert fall blogg som det så ut den gang. Kun noen store blogger kom til å være synlige. Jeg var blodig uenig, jeg var på topp av skrivelyst og delelyst og gikk ikke av veien for å kjøpe noe nytt for å ha noe å spinne et innlegg rundt. Det er en stund siden det gikk opp for meg at han hadde rett.


Det begynte med at man skyldte på Instagram, det var så mye lettere å få lagt ut noe der. Sant det, og det kommenteres mer også. Selv har jeg innsett at tida ikke strekker til når det gjelder til kommentering. Døgnet har et visst antall timer, og så lenge jeg driver butikken som et one man show med frivillig støtte fra mann og foreldre, må jeg prioritere tiden min til andre ting. Noen synes sikkert det er feil eller rart, men jeg bestemmer heldigvis selv.


Så hva fikk meg til å blåse støv av bloggen i dag? Jo, leiligheten vår åpnet ballet i februars Hjemme hos-fokus hos NIB. Bildene er tatt sommeren 2013, det er rart å se igjen ting man hadde framme da, hvor ryddig det var og hvor hvite golvene har vært... Jeg har slutta å gå med slips på jobb, det satte seg bare fast i tape og silkepapir. Vi fikk aldri malt kjøkkengolvet mint, Lars begynte i ny jobb og jeg brukte sommeren på å ha hjemmekontor/gjemmekontor på balkongen. Kjenner jeg gleder meg til sommeren allerede!


Å skrive dette innlegget tok ikke lang tid, men med tanke på at det har gått fem måneder siden forrige innlegg er det ikke sikkert det kommer flere. Når folk spør hvorfor jeg ikke blogger lenger bruker jeg å svare at jeg er tom for ord. Tom for ord og historier, mangler bilder og lyst til å skrive. Det er hyggelig at lesere savner oss, jeg savner følelsen av å sette ord på ting og fortelle, men det er ikke plass i hodet til dette lenger. Kanskje jeg burde rydde litt, der også?

Takk for at du tok deg tid til å lese, alle bildene er lånt fra NIB-jentene!
Kristian

lørdag 20. september 2014

En myk start på lørdag

Å jobbe for seg selv kan være både ensomt og slitsomt til tider, men aller mest er det bare deilig. Ingen man trenger å forholde seg til, ingen som har stått opp med crocsfoten på en stillettdag, ingen som har noe i mot at det ble en ekstra kopp kaffe før take off. Er man forlovet med en barista så er man i kaffehimmelen. Det er stort sett jeg som bestemmer hvordan kjøkkenskapene skal fylles, og jeg har måttet ta konsekvensen av en enorm vekst i kaffeutstyr på et par måneder. Alt får ikke å stå framme, men Chemex-byggeren er hjertelig velkommen på kjøkkenbenken.


Det er bare det at denne fine glasskolben har venner. I form av en stor pakke filter og en gramvekt. Vennene får ikke til å stå framme, og som kompromiss har selve kolben fått en bonusvenn. En messingbelagt bordskåner fra House Doctor. Den er så fin at den får være med på mer enn kaffeservering også, selv om det er dét den har blitt med hjem for. Så lørdagen min starter mykt, med Kaffebrenneriets Kokanna-kaffe, brygget på Chemex og drukket fra en House of Rym-kopp. Bulldogen snorker videre i senga, og magasinbunken er høy. Deilig.

God lørdag!
Kristian

onsdag 17. september 2014

Bare til låns, men kanskje senere?

En av fordelene med å ha egen nettbutikk er at det er lett å ta med ting hjem til egen leilighet. Eller, om det er en fordel kan jo diskuteres, for om en ting blir værende er det en ting mindre å selge, og om tingen blir pakket pent ned etter å ha debutert på Instagram blir det en kortvarig lykke av en fornyelse. Akkurat putene på bildene i dette innlegget var det ekstra vanskelig å pakke ned igjen. Når man trekker et putetrekk av en innleggspute, bretter den pent rundt en papplate og smyger den ned i plastlommen med DAY-logo får man sett ekstra godt på broderier, paljetter, frynser og farger. Det skar litt i hjertet, det må jeg innrømme, DAY-fan som jeg er.


Jeg mimret for ikke lenge siden litt tilbake til det første jeg selv kjøpte fra DAY. Det var i 2001 og det var klær. Klær jeg ikke hadde sett maken til den gangen. Lin, bomull, skjorter med detaljer og ikke minst ei piratbukse med broderi på det ene benet. Mimringen kom til meg da vi var på ferie i Hellas, for det var nettopp i Hellas denne piratbuksa gjorde mest furore. Greske menn gikk ikke i korte bukser som sluttet midt på leggen i 2001, enda mindre plagg med broderte blomster. Jeg hadde vekket mindre oppsikt i speedo, enn i den buksa, der jeg stod på undergrunnen i Athen.


Mye har skjedd siden den gang, buksa ble brukt til den fikk hull og strengt tatt er den vel i minste laget for 2014-utgaven av meg, men den ligger på loftet. Jeg klarer ikke å kaste den. Det er like vanskelig som å skulle kaste den første DAY-puta jeg kjøpte i København. Den som Ellablomsten syntes var en perfekt plass å legge seg på for å ta livet av en svart tusjpenn. (Har prøvd alt, det går ikke av.) Den puta ligger faktisk i sofaen nå, for putetrekkene på bildene ble som sagt tatt av og tatt med tilbake til showroom. Enn så lenge.


Det aller beste med putekolleksjonene fra DAY Home er at de passer sammen med tidligere og kommende årganger. I nettbutikken har vi nå puter fra både SS og AW 2014, og de passer sammen på en måte bare Marianne Brandi klarer å få det til, hun står bak hele DAY Home-kolleksjonen. Vi har kjøpt inn SS15, og vi kan love at det kommer enda flere lekre puter som kan flettes sammen med de vi har inne nå en stakket stund. Vi har nemlig ikke mange av hver, det er liksom litt av greia til så spesielle ting. Det skal ikke være så mange av hver, og derfor er vi allerede utsolgt for noen av dem.


Så får vi se da, om jeg klarer å la være å ta med Raid-puta hjem...

Ha en fin dag!
Keiserklem fra Kristian 

søndag 6. april 2014

Fingre med grønnskjær

Vi føler vi har knekt koden for å lykkes med inneplanter hjemme, fingrene begynner å få et grønnskjær. Det gjelder å ha mange planter, da husker man å vanne. Det hjelper nok at jeg jobber en del hjemmefra også, og ser leiligheten i dagslys. Det er den største luksusen med å jobbe hjemmefra, nettopp det å kunne være hjemme mens det er lyst. Å spise frokost med lyset flommende inn noenlunde nypussede vinduer gjør godt for både kropp og sjel. Siden vi ikke har gardiner er det ingenting som tar oppmerksomheten fra det som står i vinduskarmene, disse deilig dype vinduskarmene som rommer nesten alt jeg vil de skal...


Krukkene fra Kählers Botanicaserie falt jeg for første gangen jeg så dem, og det holdt hardt å vente helt til nyttår med å få dem inn i nettbutikken og eget hjem. Vi har funnet noe å ha i dem alle, bortsett fra den lille karrifargede. Den er ganske så smal i toppen, og ender nok opp med en sukkulent, eller en dillpotte på kjøkkenbenken. Selv liker jeg kanskje plantefatet selv, det er lavt og rommer tre løkplanter og blir likevel ikke for ruvende på bordet. Nå står det med perleblomster i vinduskarmen, i godt selskap av både bloggeklisjeer og barndomsminner i frodig vekst.


Planten med flerfargede blad er fra Blomster i Byhaven, et barndomsminne jeg fant på Instagram og spurte om damene der kunne bestille den. Den er ikke helt som den mamma hadde hengede på veggen, men det holder. Vi har ikke helt funnen tonen oss i mellom, denne planten og jeg, men det kommer nok. Jeg skjønner ikke hva som skal til for at den ikke klynger bladene langs siden av krukken den står i. Så langt har jeg testa lys/lite lys/mørke og vann/mye vann/tørke. Godsnakking har jeg også prøvd, så det gjenstår bare tunge trusler... Neida. Det ordner seg nok!

Ha en finfin kveld!
Kristian