Man kan da ikke si nei takk?

Søndag ettermiddag befant Dekoratøren seg på messe i Paris, med fullt fokus på kommende trender i interiørverden. Midt under sjokolademousse-pausen kimer telefonen, det er Tant'n som ringer.

Dekoratøren: Hei!
Tant'n: Hei, det er Tant'n! Passer det dårlig at jeg ringer kanskje?
Dekoratøren: Neida, jeg har pause.
Tant'n: Ok, bare sånn fort,  jeg holder på å rydde og vil du fortsatt ha spisestuen til oldemor? Den er slitt altså, medtatt, har jo stått i bua i mange år og det er ingen av ungene som vil ha den og vil du? Den mangler seter og ja..
(Dekoratøren har nå forsøkt å bryte inn et rungende JA en stund, men kommer til kort mot en tante med snakketøyet i orden.)
Tant'n: Da snakker jeg med faren din jeg, så kan han hjelpe deg å hente den. Hadet!
Dekoratøren: Eh.. TAKK!

I oldemor Almas tid var spisestuen blank og mørk i fargen, Tant'n malte den blå og trakk den om på det glade syttitall. En stol i denne fargen er faktisk overraskende lekkert, men tanken på et stort bord og seks stoler i petrol er en smule overveldende. Hva vi skal gjøre med den er ikke sikkert, Himmelgutten stakkars er på vingene og har ikke sett hverken stoler, bord eller farge. Foreløpig er det to ideer på bordet, å pusse den ned og beholde den matt trehvit, eller å bringe den tilbake til gammel glans.

Trekkes om skal den i alle fall, når den tid kommer. Det finnes fra før et høyt salongbord fra samme oldemor på stuen og et enormt spisebord på kjøkkenet, så det blir bord-auditon i leiligheten så snart alle stiller likt standsmessig.

Dekoratøren