Bye-bye beige door

Kjøkkenet i leiligheten ble pusset opp for to år siden. Ut med alt gammelt og inn med kjøkkendrømmen. Faktisk ble gammel-kjøkkenet kastet ut gjennom vinduet fra fjerde etasje, det får da være grenser for hva man skal bære opp og ned alle trappene. Dekoratøren stod nede i bakgården og ropte "Klart!" og Dekoratør-paps'n kastet ned både overskap og underskap og benkeplater og den dysfunksjonelle avtrekksviften. Hvitevarene ble derimot båret ned, vinduet var for smalt...

De beige dørene kom inn i huset på åttitallet, byfornyelsen sørget for slette dører og hvit plast i håndtak og lås. Disse beige dørene har aldri vært til irritasjon for Dekoratøren, i motsetning til andre i oppgangen. Fargen er verken for rosa eller for grønn, og de er lette å vaske. Selvsagt hadde det vært stas om de originale dørene var på plass, men de er nå en gang ikke det.

Man skal ikke svartmale situasjonen, men man kan svartmale døren. Å male døren til baktrappa med tavlemaling var en del av den opprinnelige oppussingsplanen anno 2009. Det ble bare utsatt til guttene klarte å se et malingsspann på kjøkkenet uten å bli påminnet hvor lang tid det tok før kjøkkenet ble ferdig. Nå går det meget bedre, det var til og med moro å male litt igjen. Mest sannsynlig blir kjøkkenveggene malt opp igjen til sommeren, de er egghvite og sjalu på stue- og soveromsveggene som er helt hvite.

Begge guttene samler på fine kort, og noen av dem er så fine at de ikke blir skrevet på og sendt til noen. Endelig er det en vegg de kan vises på, innramming er for tidkrevende og endelig, liksom. Kritt fantes ikke i huset, så foreløpig er bakdøra kun en svart dør med fine kort på. Dekoratøren kjøpte mange ruller med tape på Merci i Paris, og siden denne tapen ikke kan brukes som vanlig tape kom den endelig til nytte nå. 

Planen framover er å bruke døren til litt mer enn bare kortsamlingen og fremmed valuta, så nå kommer det til å gå hardt ut over bladsamlingen. Kritt må man vel kjøpe seg også...

Dekoratøren