Duften av alt for mye penger

Når det kommer til duftlys så er guttene i fjerde en særs lite heterofil tilnærming. Heterofile menn hater duftlys enda mer en de misliker tente lys generelt. Her er det snakk om faktaopplysninger, Dekoratøren har tolv års fartstid i gave og interiør-bransjen. Heterofile menn synes lys er noe tull. Det soter, det lukter og det er like unødvendig som solkrem.

Unntaket er gutter og menn som av forskjellige grunner plutselig bor alene. Gutter som har flyttet på hybel i en annen by og som har sovnet med en grandis i ovnen. Dette er en sann historie, Dekoratøren måtte spørre den lett rødmende studenten flere ganger for å avdekke hvilken odør som skulle bekjempes med duftlys. "Honey, sweetie-darling, det lages ikke lys som kan overgår lukten av brent grandis. Du må lufte en uke, og kanskje male". Det er det man har lyst til å si, men om man jobber i bransjen og er så heldig at man får en spørrende mann inn gjennom døren så vet man at her er det bare å selge det man kan. Den unge håpefulle endte opp med et bærenett med duftlys og har antakelig kraftig astma nå.

En annen type menn som skal ha lys med duft er nyskilte, nyseparerte og ferskt dumpede menn som skal raskt tilbake i sadelen. De tror gjerne de skal skjule "Eau de ikke-vaske-ofte-nok" med et duftlys. Utrolig nok har de lett for å velge litt søte lys når de skal lete selv. Tips om at kaffe, sandeltre og clean cotton-dufter er mindre feminint enn jasmin og vanilje blir slukt rått. (Her ser dere at selv Dekoratøren lar en sjanse til å kødde med kunden går fra seg, selv om det hadde vært mye festligere å sende mannen hjem med fire-fem bringebær/vanilje-lys og beskjed om å tenne alle samtidig.)

To avsnitt senere er Dekoratøren ferdig med å mimre over butikklivet og klar for en historie om et duftlys som åpenbarte seg i Hamburg, våren 2004. Hamburg er som andre tyske byer forholdsvis rotete og uoversiktlig. Her var jakten på interiørbutikker vanskeligere enn den er i f.eks. London. Etter en lang gåtur fikk Dekoratøren og frk. Label-hore tips om butikken Flamant. En belgisk møbelkjede som hadde en hel bygård å spre kolleksjonen sin på. Stilen på møblene var den gang noe helt nytt, fargene var nye og konseptet passet Dekoratøren godt. For å kjøpe med seg et minne kjøpte Dekoratøren et duftlys, det var det billigste de hadde ved siden av serviettringer og bæreposer.

Prisen var ublu sammenlignet med hva man solgte duftlys for i butikken Dekoratøren drev. Lyset ble brent med andakt og sannelig finnes ikke glasset med lysrestene på loftet en plass fortsatt. Det lukter like gudommelig den dag i dag. Sommerferien 2010 brakte guttene ut i Sentral-Europa på interrail. Flamant-butikken i Wien ble besøkt, Himmelgutten skjønte hva som ga Dekoratøren stjerner i øynene. Det ble lite shopping, det er begrenset med plass til shopping i en allerede fylt pansersekk.

Nest siste by på turen var Ljubljana. (Like vanskelig å stave etter en av Himmelguttens GT'er som det er å uttale.) Ljubljana har en veldig sjarmerende gamleby med masse butikker og restauranter. Flamant åpenbarte seg i en liten "brygge", her var det meste av konseptet på plass selv om driveren hadde tatt seg noen friheter i sortimentet. Grusomme oppsatser av tørka roser tronet blant lekker kurv og store vaser, her var det nok en slem svigermor som hadde presset inn kunsten sin.

Hele poenget med dette alt for fyldige innlegget var at tror dere ikke at verdens beste duftlys stod nederst i et skap som nesten måtte brytes opp? Joda, det gjorde det. Dekoratøren ble ivrigere en ivrigst, Himmelgutten sa seg enig i at et duftlys var det plass til i sekken. Nå står duftlyset på stuebordet og sprer duften av alt for mye penger og alt for mange ord. Begrensning har aldri vært undertegnedes streke side, hverken i shopping eller ord.

Og godt er det..

Dekoratøren