Here we are, this is us.

NIB starter sedvanlig måneden med en utfordring. I mars skal man fortelle hvem man er med et bilde, en spennede utfordring guttene selvsagt blir med på. De gleder seg til å gå gjennom bidragene, bli kjent med nye blogger og samle inspirasjon. Det er nok en stor utfordring for mange av deltakerne dette, det å klemme seg selv inn i et bilde eller et innlegg som skal fortelle hvem man er. De fleste er jo mer enn et bilde kan fortelle, men samtidig er det en utfordring som får en til å tenke litt på hva som er viktigst. Viktigst for en selv, og mest representativt for bloggen.

Guttene har derfor skrelt bort både mint, petrol og gult. De har latt buddha være buddha og trukket inn på pikerommet. For det er rundt spisebordet historien om keiserne starter, historien om da Himmelgutten kom flaksende inn i livet til Dekoratøren og tok ham med storm. Det skjedde for fire år siden, og det var i en annen leilighet. Ella var ikke påtenkt ennå og blogg var noe fjortiser holdt på med. Der, ved spisebordet, med ferskt brød på fatet og te i koppen satte guttene seg ned for første gang og snakket hull i hodet på hverandre til langt på natt.

Siden har det å sitte sammen ved spisebordet blitt en viktig del av forholdet de to i mellom. I dag er bordet dekket enkelt i hvitt og blått, med eucalyptus i vasen og tente lys. Selv om det er lyst ute. Filippa K-kopper på stråmønstrete tefat, ferskt brød og hjemmelaget fikemarmelade trenger ikke annet følge enn nykvernet, rykende varm kaffe.

Bungalowduken får representere både det etniske, det orientalske og det danske som vanligvis preger interiøret hjemme i andre. Teglsteinsveggen er det som for tiden kommenteres heftigst på bloggen, det som får mest oppmerksomhet. Guttene er ikke redde for oppmerksomhet, selv om de fortsatt er noenlunde anonyme på bloggen...

Så her er vi, dette er oss. 

Keiserklem