Lin, love, lat

Guttene i fjerde har et litt anstrengt forhold til uttrykket "Live, Love, Laugh". Det er mulig det støter en og annen blogger, men trenger man virkelig en påminnelse på at man skal leve, elske og le? På en ramme eller en blomsterpotte? Akkurat disse tre tingene er jo noe av det beste et menneske kan holde på med, så det burde gå av seg selv...

Seg i mellom har Keiserne enkle leveregler. Det er alltid plass for en pute til, champagne kan drikkes de dager man får lyst på det og kommer man på noe som er mer morsomt en husarbeid så trumfer morsomt husarbeid.

Lin er en stor favoritt, både i klær og i interiør. Da Dekoratøren jobbet på Adelsten i sine ungdomsdager, vi snakker midten av nittitallet her, gikk han på kurs og lært at lin krøller og at det var greit. Skrukker på linklær var eksklusive skrukker.  Det er en grei leveregel det også, man ser lett på at buksen former seg etter knærne og at jakken har formet seg etter lovehandles.

Om det er så eksklusivt kan vel diskuteres, lin finnes i alle prisklasser og det er absolutt ingen sammenheng mellom hvor mye dyr lin skrukker og krøller i forhold til billig lin. Fint er det uansett. Sommeren er lintid på alvor i klesveien, og dagens sondering av skjortestanga resulterte i en plan og rettferdiggjøring av denne på å kjøpe flere linskjorter. Så greit å få klarhet i garderoben når man egentlig skal interiørblogge!

Adelsten var første arbeidsplassen til Dekoratøren, det er kanskje derfor han husker så mye av det som skjedde der. Malene jobbet der hun også, men hun har glemt/fortrengt mye. Dette var på tampen av da tights var in forrige gang liksom. Den gang ridebukser var lekkert og perleslipset gjorde sitt inntog på bijouteripiggene. Lycra var noe helt nytt og kom i form av topper og lange, smale skjørt. (Som luktet klam overgangsalder før du fikk det av hengeren.)

Dekoratøren jobbet på herreavdelingen og drømte fortsatt litt om boots uten spiss. Cordfløyelsbukser med fem legg was the new shit og Ole Brum-slips det ultimate accesoar. Dette var årtiet selvfarging av hår nådde nye høyder. Det kom egne hårfarger for menn og utrolig nok syntes en del norske menn det var en god idé å farge håret blåsort. Ingen kledde den fargen, hverken da eller nå. Kanskje Dita von Teese, men hun var ikke oppfunnet ennå dengang. Åh, hvem var det som savnet nittitallet?

I kjent stil har Dekoratøren rotet seg lang bort fra det egentlig temaet enda en gang. Jaja, sånn kan det gå! Det var en plan med bildene. Det skulle være et lin-innlegg, men så dukket det opp et minne fra ungdommen og da bar det ut på galeien med en helt annen historie.

Takk for alle koselige tilbakmeldinger, ikke glem Giveawayen vår og husk at linskrukker er eksklusive skrukker. Ha en fin kveld!

Dekoratøren