Hvor går bloggveien videre?

Adventstida kom den, og jula også. Keiserne gikk inn i en spise-jobbe-pakke-sove-modus like før det første lyset ble tent, og kom ikke ut av den før 21. desember. Det ble lite tid til blogg, til baking og til pynting. 90 julekort ble skrevet på to kvelder, tre slag ble bakt på en formiddag og tradisjonen tro ble juletreet kjøpt på torvet i Trondhjem og så fraktet hjem med trikken. Denne gangen med pelsbarnet i bånd, i lett hoppende trav etter barnåler.

Bursdagskake, halvveis til sytti!

Her tilbragte vi november og desember, så kos!

Året skal ikke starte med lovnad om jevnlig blogging, men en sms fra en kunde nå før helga satte tankene i sving. "Takk. Savner bloggen deres ;-) godt nytt år og takk for exellent service!!" Vet du hva Janne, det gjør vi også. For Dekoratøren, som fra nå av skifter navn til sitt døpenavn Kristian, var bloggen et kreativt utløp fra første innlegg. Å skrive har alltid vært min måte å uttrykke meg på, jeg kan ikke tegne til tross for tre år på formgiving på videregående, faktisk hatet jeg å tegne temmelig intenst. Bloggen fikk derfor preg av teksten vel så mye som bildene, og det er dette som har blitt dørstokkmila for videre blogging.

Vi pynter trappeoppgangen.

Da bloggen om to unge menn med pelsbarn fikk innlemmet en nettbutikk ble det plutselig vanskelig å definere hvor grensene for personlige tanker og meninger skulle gå. De gode historiene var allerede blogget om, og det ble vanskelig å finne en ny mal å blogge etter. Debatten på NIB har keiserne engasjert seg i tidligere, men hva kan man si når man ikke bare representerer seg selv men også en nettbutikk som i stor grad lever av de som skriver debattinnleggene?

Årets fineste julekort!

Midt oppi NIBs ønsker om at personlighet skulle komme fram i bloggene stilnet vår blogg, vi som hadde vært bevisst på å verken blogge eller innrede uten personlighet. Nettbutikken hadde all fokus, og begge to følte at vi ikke kunne si høyt hva vi mener i alle saker. Som i hvor utrolig kjedelig deler av bloggverden er, så forutsigbart, ensformig, photoshop-utbrent og gjentakende. Det må være lov å si det, og vi er ikke de eneste som mener det. Når det gjelder NIB og hvilke blogger som havner i galleri og finaleplass er vi derimot ikke enig i protestene. Konkurransene går nå engang ut på å bidra med et bilde, et bilde som for en til å stoppe opp ved noe i det. Komposisjonen, lyset eller personligheten til den som har innredet og tatt bildet.

En sofa full av stjerner.

NIB inviterte til Bloggbliss i København sommeren 2013, vi ble med som eneste menn og hadde ei herlig helg. Temaet for eventen var "From within", og på godt norsk handlet det om å tenke selv, sette sitt eget preg og innrede etter eget hode. Hvem av foredragsholderne som kom med den beste kommentaren husker jeg ikke, men hun gjorde et nummer av at tema var "From within" og foran henne satt en forsamling som hadde de samme HAY-stjernene i øynene og en pose med noenlunde samme innhold under stolen. Hviit-Linda turte å si det jeg også tenkte: STAY-hotellet som var rammen for arrangementet var gjennomført, lekkert og lettfattelig, men litt personlighetsløst.

Lille julaften var ting nesten på plass til jul. 

Noen av dere som satt i salen og sikkert en god del andre lesere lar seg sikkert provosere av teksten over her, og det skal dere få lov til. Jeg er ikke ute etter å henge ut noen, snakke ned noen eller noe. Jeg sier det jeg mener, og det bør det være rom for selv i interiørbloggverden. HAY har utrolig mye fint, mye av tingene derfra kommer til å bli moderne klassikere. Som andre klassikere blir det aller finest når du setter det sammen med noe nytt, noe gammelt og noe personlig. Kataloghjem er pene, men også fryktelig kjedelige. Tenk selv, la deg inspirere av hva andre gjør, men tenk selv. Kataloghjem er forresten et dårlig ord, for et hjem er det ikke. Et hjem viser hvem som bor der, hvem de er og hvordan de lever.

Pelsbarnet fikk juleantrekk fra barneavdelinga på HM. Det var ikke på lenge av gangen... 

I 2013 hadde vi fotografbesøk to ganger. Første runde var Anniken som kom og festet julehjemmet til filmrullen, eller strengt tatt var det nok et minnekort hun festet det til. Bildene kom i Elle Decoration, det magasinet vi ønsket oss aller mest til. Vår favoritt! I andre runde var det NIB-jentene som kom, og fotograferte sommerhjemmet. Sommeren kommer tidlig i år, for bildene kommer visst på trykk allerede neste måned! Å slippe noen inn i ditt eget hjem med kamera og kritiske øyne er superskummelt, man rydder og vasker og fluffer puter for den store husmormedalje. For så få høre at støv ikke vises på bilder... Begge besøk fant ting å ta bilder av, i vinkler vi ikke hadde sett selv, og de følte seg hjemme mens de tok bilder. Det var det beste komplimentet vi fikk, blant mange. For det er et hjem vi bor i, vårt hjem. Det er ikke alltid like ryddig, rent eller strigla, men det er fordi vi lever her.

Her er vi, undertegnede står til høyre. Trophy wife til venstre får dere høre fra siden. Foto: Anniken Zahl Furunes

Så hvor går bloggeveien videre? Er det greit å slenge ut et kjapt innlegg når det kommer noe nytt og spennende inn i nettbutikken? Hvor går grensen for hva man kan si, uten å støte fra seg kunder og blogglesere? Hvor ofte og hvor langt? Janne ga meg lysten til å få ord ned i tastaturet igjen med en enkel sms, takk Janne!  Nytt år, nye muligheter. Jeg gleder meg!

Godt nytt år og god helg!

Kristian