Hvorhen du går i li og fjell

Det er det Dekoratøren husker av Norge i rødt, hvitt og blått. 17. mai var nemlig synonymt med marsjering, frostskader, gnagsår og tvangsforing av pølser hele barne- og ungdomsskolen. Å si at han var medlem i korps er mer korrekt enn å si spilte i korps. Spillingen stod aldri i fokus, om man kan være så ærlig. Sett med egne, voksne øyne i ettertid er det rett og slett galskap å tvinge små barn inn i kløende, ukledelige uniformer klokka halv fem om morgenen for å terrorisere opptil flere aldersboliger.

Gamle mennesker som har vært gjennom krigen burde slippe sånt. Dette var jo ikke i fjor akkurat, noen av dem hadde kanskje opplevd to kriger, foruten den kalde krigen. Det var ikke noen unnskyldning mot å trilles ut i all slags vær 17. mai morgen i rullestol med pledd i fanget og en halv meter nylonbånd i nasjonalfargene festet på gabardinkappen. For å høre den sureste tolkningen av nasjonalsangene noen sinne, fremført av et gjespende og gjennomfrossent skolekorps. Alt arrangert av korpsmødre i bunad og påklistret engasjement.

For å toppe terroranslaget på gamlehjemmet marsjerte korpset ut av tunet til tonene av The Final Countdown. Tro det eller ei, det var altså signaturmarsjen til korpset i alle de årene Dekoratøren var med. Den ble spilt lenge etter at Europe-gutta mistet puddelhåret. Kronprins Olavs Honnørmarsj var like vanskelig å spille som den var å uttale, så den ble strøket av reportoaret rimelig raskt.

Etter gamlehjemsterror bar det innom begge barneskolene medlemmene kom fra. Flaggheising av en gjespende vaktmester med a-mennesker som tilskuere, før marsjen fortsatte videre til barneskole nummer to. Her var det frokost. De som har fulgt bloggen en stund husker kanskje at Dekoratøren ikke er noe frokostmenneske. 17. mai var inget unntak, og for en som har trøbbel å få ned mat før lunsj utspant det det seg en kamp for å få i seg en halv brødskive. Brødet var så tørt at det må ha vært det samme brødet som var tint året før.

Etter at alle som hadde sølt sjokomelk utover hele uniformen var vasket ned var det oppmarsj igjen. Man gikk nemlig til byen, man ble ikke busset. Stor stas når det var sol, altså den ene gangen, ikke fullt så stas når det var trøndervær. Altså de andre åtte årene. Bak korpset gikk skolene, og det skulle synges nasjonalsanger hele veien. Frøken Grusom var streng på det punktet, på det punktet også mer som. Hun hadde selv vært ung under krigen og ble aldri ferdig med å ta igjen det tapte hva nasjonalsanger gjaldt. Hun syntes ikke korpsmedlemskap var noe gyldig fritak fra å lære seg alle versene, men det kom til kort i argumentasjonen.

Sløyfen i byen med barnetog var egentlig litt stas, skal Dekoratøren være ærlig. Store folkemengder tar unna for litt av kulden og plutselig var man ved veis ende og kunne la gnagsårene hvile litt. Det var ikke lett å se kjente mens man marsjerte, men Tant'n gikk man aldri glipp av. Hennes "HURRA"! runget/skar gjennom det meste. I tillegg hadde hun en i alle år en tendens til å hoppe litt ut av folkemengden når hun så kjente. Dekoratøren prøvde å stålsette seg til dette hylet hvert år, men man kan aldri forberede seg nok på en blå Sør-Trønderbunad som kommer hoppende mot en mens man spiller The Final Countdown for n'te gang den dagen. Det gjaldt å dukke før man fikk et flagg i øyet.

På ettermiddagen var det ny runde, nye løyper med marsjering og pliktløp før det var aktiviteter i skolegården. Aktiviteter som gav sårt tiltrengte penger i korpskassa. Det er utrolig hvor mye kake man kan selge på en sånn dag, og utrolig hvor mye kake mødrene måtte bake. Dekoratør-mams'n foretrakk nok å være på kjøkkengruppa. Den jobbet innendørs, og kakefatbæring og kaffekoking fikk man ikke vondt noe sted av. Kanskje i ørene, men det kom an på hvilke mødre som var i gruppa det året. Skrekken var nemlig å havne på ballkast. Å plukke opp erteposeballer iført bunad kan man bli invalid av.

Alle skrekkhistorier til tross, det tok noen år for Dekoratøren å finne ut hvordan 17. mai var uten korpsplikter. Det går greit altså, og i år er guttene sammen på 17. mai hele dagen for første gang. Kusine Traktor har bursdag og hun har invitert på kake og gele. Hurra!

Dekoratøren